Datainnsamling fra over 80 grisefjøs i Norge er innhentet til studien. I tillegg er det gjennomført kontrollerte forsøk knyttet til bingestørrelse, dyretetthet og rotemateriale. Griseløftet skal bidra til økt kunnskap om god dyrevelferd hos slaktegris i Norge. Prosjektet er et Innovasjonsprosjekt for Næringslivet (IPN), og er et samarbeid mellom Nortura, NMBU, Nord universitet, Norsvin, Felleskjøpet Fôrutvikling og Fjøssystemer.

Rotemateriale hos slaktegris

Et av forsøkene foregikk på Mære Landbruksskole i Trøndelag. Studien undersøkte hvilket rotemateriale grisen foretrekker av halm, høy, torv, pellets eller en rotasjon av alle materialene (+ kontrollgruppe).

Ulike atferder ble registrert hos grisene, som utforskning, lek og logring med halen. Sistnevnte er en viktig indikator for trivsel hos gris. Aggresjon, halebiting og sår på kropp og ører ble også registrert.

Resultatene viste at halm var den mest foretrukne av rotematerialene enkeltvis. Dette skyldes trolig at halmen varer en stund, og at den kan manipuleres, dras utover og lekes med. Enda bedre enn halm var rotasjon mellom de ulike rotematerialene, der grisene får ekstra berikelse av nye rotematerialer fra dag til dag.

En utfordring med rotematerialer er at de kan være såpass ettertraktet at det skaper konfliktsituasjoner for dyrene. Dette understreker naturlig atferd og behovet for å bruke hode, kropp og nese til aktivitet. Ressursforsvar og aggresjon kan forekomme, men tildeling av rotematerialer er uansett bedre enn å la være.

‍

Gruppestørrelse i bingen har betydning for dyrevelferd

Et av forsøkene gikk ut på å vurdere dyrevelferdsparametre knyttet til ulike gruppestørrelser. Parametrene som ble registrert var blant annet sår og skader, halthet og renhet. Grupper på 9 griser ble sammenlignet med grupper på 18 griser. Areal per gris var det samme i begge gruppetyper, men i gruppene med 18 dyr var bingeskillet mellom to binger fjernet. Dermed hadde grisene større totalareal å bevege seg på.

Resultatene viser at det er færre bitt- og sårskader i grupper med 18 dyr, enn grupper med 9 dyr. Med hensyn til bevegelighet så økte problematikken utover slaktegrisperioden, men det var likevel kun 6 % av dyrene som ble registrert med dette på slutten av slaktegrisperioden.

Et annet forsøk handlet om areal per gris. Her hadde den ene grupperingen av griser 1,0 m² hver, mens den andre hadde 1,5 m² per gris. Resultatene viser at grisene i gruppene med størst plass viser mer positiv atferd i form av krøllet hale, og det ble også registrert mindre sår og skader i gruppen som hadde større plass per gris. Følg gjerne lenkene under for å lese mer og se videoer fra prosjektet!

Griseløftet er et omfattende samarbeidsprosjekt om dyrevelferd hos norsk slaktegris, og skal kartlegge muligheter for enda bedre dyrevelferd i framtiden.